“Å være to”.. det høres ut som en litt klissete klisjê. Man ser kanskje for seg et kjærestepar som spiser en god middag, eller som går hånd i hånd på en romantisk tur. Det kan selvsagt være det, men ikke akkurat i denne sammenhengen.

Vi er født som sosiale vesener, vi mennesker. Allerede fra fødselen av er vi sterkt avhengige av stimulans – fysisk og psykisk kontakt. Dersom vi ikke får nok kontakt og kjærlighet kan vi bli alvorlig syke, og i verste fall dø. (Kilde: Babyverden)

Vi er født som sosiale vesen, og er avhengig av berøring / “være to”, fra fødselen av.

Når vi så får noen år på baken, blir det mer og mer viktig å ha en venn, og vi starter med  bygge relasjoner. “Vennskap er sosial kapital, og gjør barnet bedre rustet til å takle utfordringer i livet”, sier pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvund til Familieverden.no.

Den som ikke har en god venn, kan finne på å lage seg en “liksomvenn” – slik som Sjybert ble enkelte ganger, for Albert Aaberg. Han hadde alltid en å leke med, være med, snakke med – som bare han kunne se.

En å tegne med, gjøre lekser med og dele hemmeligheter med:)

Vi blir tenåringer. I denne perioden er det svært viktig å være en del av en gruppe. Å ha en å ligne på, og å føle tilhørighet med. Jeg husker at jeg selv slet litt i denne perioden, med å finne ut hvilken fot jeg skulle stå på. Ble dradd litt i ulike retninger, og det var ikke den letteste perioden jeg har hatt i livet mitt, for å si det slik. Venner var svært viktig, og vi overnattet mye hjemme hos hverandre – for å være mest mulig sammen. To måtte vi minst være!

Gjengen på skoleplassen. Her var det ikke noe moro å bli holdt utenfor..

Som voksen, kjenner jeg også på behovet for å høre til noen. Det er godt å ha noen i ulike settinger som man kan ty til, eller selv være der for – når behovet oppstår. En å dele livet med, å sovne med og å våkne opp sammen med. En å lage middag til eller sammen med, en å overraske, og en som applauderer meg når jeg trenger den ekstra lille anerkjennelsen. En å dele mine innerste tanker med – og som ikke sladrer til noen når jeg har gått på en gedigen sjokoladesmell. Blant annet.

Jeg tror ikke jeg er spesielt uvanlig. De aller fleste av oss liker å ha en å høre sammen med. Det er lettere å være to. Det er lettere sammen!

Tiiiiiidlig en morgen for noen dager siden, fikk jeg en melding på Facebook, fra Marit på treningssenteret SPENST Nesttun, der jeg har Roede-kurs. “Har du planer, eller vil du oppleve Bruviksnipa?” Klokken var så vidt passert åtte, og jeg hadde egentlig tenkt i litt andre baner denne dagen. Men, ca. 10 minutter senere satt jeg likevel i bilen, kledd i ull og turklær, med litt drikke og niste i sekken. På vei for å treffe henne og gå tur i fjellet, i et terreng jeg ikke visste noe om. Heldigvis! For turen ble mer utfordrende enn jeg hadde trodd…

Som vanlig, når damer går tur sammen – gikk skvaldrekverna i ett kjør. Starten gikk fint, men etterhvert ble det tyngre, og jeg hadde ikke de beste broddene på. Vi kom høyere opp, og det var glatt og bratt. Jeg visste at når jeg hadde takket ja til tur sammen med Marit – ja, da måtte jeg fullføre også. Ikke søren om jeg skulle tape ansikt.

Meg og Marit – før vi kom opp i det bratteste terrenget på turen.

Jeg var litt redd, samtidig som jeg hadde bestemt meg at dette skulle jeg klare. Det var tøft både fysisk og psykisk, hjertet hamret og det var glatt og noen steder ganske så bratt. Marit gikk foran, viste vei og backet meg opp. Hun var klar til å “græbbe” tak i meg dersom jeg skulle skli, og rakte meg en hjelpende hånd – for at jeg skulle føle meg trygg i de verste partiene. Det høres kanskje mer dramatisk ut enn det var, men det var dramatisk nok for meg. Og det hjalp veldig! Jeg kom meg til toppen:)

På toppen av Bruviksnipa, i tett skodde og med hjertet på riktig plass.. etter at det en god stund hadde vært noe lengre oppe i halsen.

Mye av årsaken til at Marit fikk meg til å føle meg trygg, var hennes egenerfaring og ro. Hun hadde gått denne turen utallige ganger før, og viste meg en styrke og trygghet som jeg trengte i min noe mer usikre situasjon. Dette smittet igjen over på meg, og ga meg mot til å tørre å utfordre meg selv.

Jeg beskriver i mine innlegg, ofte livet som vei med “ups and downs”. De aller fleste kurslederne i Grete Roede, har selv vært overvektig. Vi har vært gjennom de fleste dalene og kjent på overvekten både fysisk og psykisk. Vi vet hvordan man praktiserer en tung hverdag med de utfordringene som for mange kilo kan by på.

Vi ønsker å holde deg i hånden, dytte deg opp kneiken, trøste deg og hjelpe deg når veien er tung. Vi er her for deg, på samme måte som ble illustrert gjennom historien jeg nå har brukt som sammenligning. Dette er, etter mitt syn, blant de viktigste erfaringene vi har som kursledere.

For noen virker fjellet alt for bratt, og det er helt i orden. Men vær ikke redd for å gi det en sjanse til. Kanskje kommer du deg et godt stykke på vei, og så kan du stoppe opp, hvile litt og ta siste resten neste gang?

Jeg har tenkt meg opp på Bruviksnipa flere ganger, jeg. Men ikke uten Marit foreløpig… I denne sammenheng, er det hun som har blitt min “kursleder” eller rettere sagt “turleder”.

Det er godt å være to, både i vanlige hverdagssituasjoner og når det kommer utfordringer som virker skumle og uoverkommelige. Mange har også glede av å ha med seg en venninne eller kamerat på kurs, før man etterhvert  blir tøff nok til å ta turen alene. Du finner din vei, og vi som jobber som kursledere er klare for å guide deg og eventuelt dine, uansett:)

Hilsen Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: