Tjukk i hodet

“Er du helt “tjukk i håvve”?” er et vanlig bergensk uttrykk, ofte sagt med glimt i øyet og med en spøkefull undertone. Noen kan selvsagt også si det med mening, rettet mot en person de synes er fullstendig kokko, og mer som rake motsetningen til et kompliment.

I forrige uke, på en av kurskveldene mine, ble uttrykket av meg, tolket på en litt annen måte. Jeg har fått lov å fortelle denne historien, av henne som jeg under vil kalle “Anna”.

Motivasjon, lettere sammen!

Temaet var motivasjon. Vi var godt i gang med praten, og i runden gikk vi blant annet gjennom følgende spørsmål, som kursdeltakerne hadde fått i “hjemmelekse”:

1. Hvorfor valgte du å gå på kurs, og hva er målet ditt?
2. Hva er dine beste tips for å holde på motivasjonen?
3. Hva vil du gjøre når det butter imot?
4. Hvordan har du det når du er kommet i mål?

De aller fleste hadde svarene sine klar. Men jeg la spesielt god merke til Anna, en dame sånn litt oppi årene, som stresset litt med å svare. Hun gav tidlig i runden uttrykk for at det var det siste spørsmålet hun hadde brukt mest tid på. Og jeg kunne se på henne, at det kanskje ikke hadde vært så enkelt å gjøre hjemmeleksen.

Av og til på kurs, kommer vi også innom litt såre og sensitive temaer.

Hun var den første som skulle svare på det siste spørsmålet. Jeg kunne høre at hun lette litt etter de riktige ordene, og at hun slet med å formulere seg på en forståelig måte. Jeg lot henne få god tid.

“Jeg syns det er litt vanskelig, Charlotte. Jeg vet ikke egentlig hva som er målet mitt. Og jeg aner ikke hvordan jeg har det når jeg er kommet i mål. Jeg vet jo ikke hvordan det er å være “Tynne Anna”, jeg har jo alltid vært “Tykke Anna”! Jeg klarer ikke å se meg selv som slank. Jeg klarer ikke å finne ut hvordan jeg vil føle meg da. Vil jeg ha en annen personlighet? Vil hodet henge med i prosessen? Er jeg fremdeles den samme damen?”

Tenk om hodet ikke henger med i prosessen da, Charlotte? Tenk om jeg ikke klarer å se at jeg faktisk er slank?

Hele gruppen satt musestille. Selv kjente jeg en enorm sympati med Anna, og forsøkte å hjelpe henne videre. Men jeg må innrømme at jeg i denne sammenhengen slet med å løsrive meg fra mine egne følelser. Jeg kjente meg så igjen i henne. Av og til er det utfordrende å skulle legge til side sine egne følelser for å være “proff” og veilede andre. Noen ganger vet man ikke helt hva man skal si sånn på direkten, men jeg forsøkte så godt jeg kunne og vi kom videre i praten etterhvert.

Også andre i gruppen kjente seg og igjen i det hun, med tårer i øynene, fortalte. Jeg ble sittende igjen med en helt ny betydning av uttrykket “tjukk i hodet“. For det var jo nettopp slik hun hadde beskrevet seg selv. Og det er også slik mange av oss som har gått ned i vekt føler oss fortsatt. Hodet henger ikke alltid med. Vi vil kanskje alltid føle oss som overvektige?

Eller når jeg spiller musikk på full guffe i min lille E-up, slik at bassen runger gjennom gatene på Nesttun, er det nok mange som klør seg i hodet når de ser at det sitter en mørk og “middelaldrende wannabe-19” i forsetet og digger som besatt. Heldigvis kan jeg innimellom bruke tenåringsguttene mine som skalkeskjul.

Meg og “raggebilen” min.

Mange på eldresenteret kjenner også på det samme. Gammel i kroppen, men ung i hodet. Slik er livet. Men fordelen med å ta tak i sine uvaner rundt sjokolade og trøstespising, og det å starte og bevege seg mer, er at man i hvert fall oppnår mange fine helsegevinster. Det forsøker jeg å tenke på.

Så kanskje kan jeg da, den gangen jeg har flyttet inn på eldresenteret, ha en lett nok kropp til å fortsatt danse til disco musikken som sikkert uler gjennom høyttalerne på mitt enerom. Fortsatt kjempe-tjukk og evig-ung i hodet, men forhåpentligvis i hvert fall lett i kroppen!

Jeg heier!

Hilsen Charlotte