I den uken som nå snart er omme, har det vært siste kursmøtet på mange Roede-kurs rundt omkring i landet. Deltakerne har tatt knekken på en ukjent mengde kilo, og mange har nådd målet sitt. Et mål de så for seg langt der fremme, den dagen de entret kurslokalet for å delta på første kursmøte.

Store klær har måttet ta farvel med klesskapet, imens fristende nye klær har funnet sin plass, og ligger og lyser innbydende imot en energisk “vinner” som føler seg finere og bedre enn på lenge. Hva skal jeg ha på i dag?

DEN følelsen, når man har kommet i mål, og kan ta på akkurat det man vil.

Andre er ikke helt i mål, men tenker å ta de siste 2 – 3 kiloene på egenhånd. Kanskje har motivasjonen ikke vært helt på topp den siste tiden, og man velger derfor å gi seg på kurs. Det koster jo en del penger, og deltakeren kan jo tross alt opplegget. Med lovnad om å komme tilbake dersom motivasjonen svikter, tar jeg farvel med disse kvinnene og mennene.

Og jeg kjenner… “Søren også! Jeg som hadde gledet meg til å juble, hoppe og klappe den dagen hun eller han gikk over seiersstreken.

Elsker å danse “seiersdansen” sammen med deltakerne mine!

Jeg danser gjerne seiersdansen, eller klapper og hopper for deltakerne mine, når de nesten har nådd sitt mål også altså. Det finnes jo delmål som vi må feire. Men det er ikke helt det samme.

Jeg vet av erfaring, at svært mange som velger å ta til takke med en tredjeplass på sin egen palle.. ofte forblir der. De kommer ikke helt i mål, slik de hadde sett for seg.

I forbindelse med at jeg sluttet å røyke, snek det på seg noen kilo på min egen kropp. Det er ca. et år siden jeg valgte å ikke la sigaretten styre min hverdag, etter å ha forsøkt mange ganger – og klart det noenlunde i lange perioder. Jeg har dermed opp til flere ganger tydd til kolleger, for å få et spark i baken – slik at jeg selv også kan komme i mål med mine fire “røykekilo”. De sitter godt!

Så kan man si: Hva er 4 kilo i den store sammenhengen?

Jo.. for meg er det trivsel. Det er velvære. Det er følelsen av å være på topp. Det er en BMI som går fra å indikere overvekt til normalvekt. Det er klær som sitter som de skal. Det er “å leve som jeg lærer”.

En stadig følelse av at jeg ikke er der “jeg skal være” kan ha større påvirkning på min egen hverdag enn det mange aner. Tenk hvor mye energi jeg kunne frigitt til andre ting, om jeg ikke gikk rundt og kjente på dette.

I den store sammenheng er ikke dette viktig i det hele tatt. Men det er JEG som skal være MEG, og jeg ønsker å være i trivselsvekt.

Roede-kurslederen som også vil kjenne at hun er der hun skal – og ALLTID med en tommel som peker opp:)

Derfor er jeg ekstra giret – og hopper enda høyere, når jeg har deltakere som fullfører reisen de har begynt på. Som går over på Hold Vekten kurset med medaljen rundt halsen, og som går der til de kjenner at de kan slippe taket fra kurslederen.

Jeg trenger også kursledere. Både den gang da jeg hadde over 30 kilo på kroppen, og nå – når jeg har 3 kilo igjen til jeg kan ta på min egen seiersmedalje. Kanskje i enda større grad når jeg nesten er i mål, enn da jeg hadde mye overvekt. Det er ofte de siste par kiloene som er tyngst å få ristet av.

Det finnes psykologer der ute, som selv trenger psykologhjelp. Det finnes leger som må gå til en annen lege. Det finnes politi som selv må sone i fengsel. Og det finnes Roede-kursledere som selv trenger en kursleder.

Jeg går mot et puslespill uten løse brikker, og oppfordrer deg til å gjøre det samme. Følg kurset ditt til du er i mål. Våren ligger der fremme.. og jeg gleder meg til å ta på den stripete kjolen som ligger i skapet mitt. Med godfølelsen på plass, og en BMI som indikerer at jeg er normalvektig igjen:)

Hilsen Charlotte

 



Legg gjerne igjen en kommentar: