Noen ganger står jeg opp på feil fot. Jeg kjenner på “vondter” og er smågrinete mot alle som er så uheldig å være i nærheten av meg. Noen drittdager finnes det – det er ikke til å komme unna.

Det pakkes ut en ny dag. Hvordan blir så denne?

De siste årene har jeg blitt mer og mer bevisst på hvordan jeg selv kan påvirke hvordan min dag skal være. Det er litt opp til meg selv å velge om jeg vil forbli i den negative spiralen, eller om jeg vil forsøke å bryte ut. Jeg har litt troen på karma. På at det jeg sender ut i verden, på en eller annen finurlig måte, vil finne veien tilbake til meg. Og jeg vil jo helst ha bare gode opplevelser og gode relasjoner – så da må jeg forsøke så godt jeg kan å sende ut smil, vennlighet, empati og glede. Starte med meg selv!

Du høster det du sår.

Av og til kan det være vanskelig å klare å komme over på “riktig fot” dersom dagen har startet litt feil. Da henter jeg frem en teknikk jeg har hatt stor glede av, og som hjelper meg over på riktig spor.

Her illustrert gjennom to egen-opplevde situasjoner

En gang på ungdomsskolen fikk jeg en kommentar jeg aldri glemmer. Jeg hadde operert menisken min, og gikk på krykker. Jeg tror dessuten dette var en av mine første dager på skolen, så jeg følte meg allerede veldig usikker og liten. Sammen med venninnene mine gikk jeg forbi de tøffe gutta som da gikk i niende (tiende i dag), der den ene gutten roper: “Helsikken… tror dere ikke de krykkene der kommer til å knekke snart?” Ingen turte å forsvare meg. Alle bare så på meg. Og jeg forsøkte å late som ingenting, mens jeg humpet meg opp de siste trappene til klasserommet – noe som føltes som en evighet!

Har du noen gang følt at du aldri skulle komme opp? Det gjorde jeg denne dagen…

Denne kommentaren glemmer jeg aldri. Den har fått påvirket mitt selvbilde gjennom hele livet. Den henter jeg frem hver dag, når jeg føler meg tjukk, og jeg føler at hele verden kan se at jeg er det. Men verden ser ikke det. Dette skjer nemlig inne i mitt hode, og kun der.

En gang i mitt voksne liv, var jeg på en 17. mai feiring her i Bergen. Jeg sto på skoleplassen, mens guttene mine løp rundt og spiste is og var med på leker. En etter en kom det folk bort og ville snakke med meg. “Hei, Charlotte!”, hørte jeg fra både øst og vest. Mange gode klemmer og hyggelige ansikter. Jeg svevde. Følte meg nesten som Britney Spears der jeg sto, det var så mange som ville snakke med meg.

Å føle seg nesten som Britney Spears..

Den sistnevnte følelsen, er den jeg vil velge å fokusere på. Den andre opplevelsen, sammen med haugevis av andre kommentarer, sitter som støpt, og har i mange år fått være de minnene jeg har  latt hodet mitt få lov å oversvømmes av.

En kommentar fra en teit fjortis for ca 25 år siden – det sier noe om tankens kraft! Og ja, jeg har glemt alle kommentarene fra de som faktisk var veldig glad i meg.. som syntes jeg var koselig, hyggelig og vakker som jeg var.

Hvordan velger du at din dag skal være?

Når du skal i gang med dagens kaloritelling og kanskje en økt på gymmen, som du helst skulle vært foruten.. Velger du da å fokusere på hvor tungt og pyton det er eller på hvor godt det føles etterpå? På samme måte som jeg henter frem 17. mai – opplevelsen på leie dager, kan du også velge ditt fokus. Noen dager er det vanskeligere enn andre, men jeg forsøker iallefall. Det ligger mye makt i toppetasjen. Makt over oss selv.

Hvordan vil du la denne dagen bli?

Happy hilsen fra Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: