Som skribent, eller blogger som det heter, blir jeg ofte oppfordret til å sette mine ord på forskjellige temaer. Ukens tema på kurs, “Sabotasjetanker”, et et av dem – og flere har uttrykt at det ikke er “bare bare” å ta eierskap til sin egen prosess.

Ofte kan vi være vår egen aller største sabotør. Så hvordan kan jeg legge frem det temaet på best mulig måte? Jo.. som alltid, med utgangspunkt i min egen erfaring. Så slipper jeg å gjøre narr av noen andre enn meg selv.

Her kommer jeg med noen klassiske sabotasjefeller som jeg kjenner til, både som tidligere jojo-slanker og som kurslederen Charlotte. Jeg tipper det også denne gangen, vil være noen der ute som kjenner seg igjen.

Tipper jeg ikke er den eneste som har vært innom disse punktene?

“Jeg starter på mandag” – tanken

En klassisk selvsabotasje. Andre lignende tanker kan være: “Nei, det er så mye som skjer nå“, eller “Etter påske.. da skal jeg starte!“.  Man setter så i gang med å hamstre / spise for HARDE livet frem til kvelden før  prosjektet er i gang, og man ender gjerne opp med to kilo ekstra som “bonus”.

Klassiske sabotasjetanker?

“Jeg starter å trene i januar” – tanken

Jeg har gjennom sosiale media, fått med meg at venninnen min “kånnstantly” løper rundt i rosa topp og 2XU-tights, og ser ny-trent og fresh ut i alle sammenhenger. Jeg selv ser derimot ut som en sliten fille, og kosebuksen kommer på omtrent før skoene er tatt av – på vei inn døren etter jobb. I vinduet ser jeg at nabomannen fyker forbi, i nyinnkjøpte sykkelbukser med ekstra beskyttelse der du vet, og med jakke som står i stil med racersykkelen. Selv har jeg mer enn nok med å få tid nok til å lage middag, ryddet huset og å få hjulpet til med lekser. Så jeg kaster bare lange, og kanskje litt misunnelige blikk, etter treningsheltene i nabolaget.

Jeg innbiller meg at jeg er langt fra så sprek og lykkelig som de, og tenker at jeg i hvert fall, denne gangen, skal ha som nyttårsløfte “å begynne å trene”. Treningsbransjen vet utmerket godt at jeg står nymotivert og klar ved årsskiftet, så de lokker med gratis innmelding og to PT timer. Jeg starter prosjektet “NYTT LIV” i januar, som varer i ca tre og en halv uke. Resten av året betaler jeg treningssenteret for en vare jeg ikke henter ut – før bindingstiden har gått ut og jeg kan ta en pause fra betalingen igjen.

“Det er ingenting som fungerer” – tanken

I vill desperasjon, og etter å ha forsøkt 13 forskjellige kurer, ser jeg at det annonseres for en pille som man skal innta sammen med tre glass vann før hvert måltid. Pillen lover gull og grønne skoger, og den selges på apoteket! I tillegg spiser jeg chilli for harde livet, som visstnok skal skru forbrenningen opp. Nå må jeg vel bli slank? Jeg fortsetter å spise som før, men finner likevel meg selv langt nede i godteposen til knøttisen i de sene nattetimer. Men heldigvis har jeg pillene. Da klarer jeg nok helt sikkert å holde vekten i hvert fall! Eller?

Endelig! Vidunderpillen som skal gjøre jobben enkel. Løp og kjøp!

“Bare jeg bytter til en sunnere type” – tanken

PÅ butikken, litt småfysen og klar for en skikkelig sofagris-kveld. Reklamen på TV har pepret meg med ideen om at FREDAG og KIMS = KOS, og når jeg kjenner etter så passer den reklamen utmerket denne kvelden.

Men siden jeg skal leve sunt, så kan jeg jo ikke spise potetgull. Eller.. jo, jeg kan jo kjøpe en “lettere” variant?

Jeg tar med meg en pose Superchips med paprikasmak under armen og tenker at NÅ – NÅ VAR JEG SMART! Med Norske talenter på skjermen og skålen på bordet, spiser jeg mer superchips enn jeg kjenner at jeg hadde trengt å spise. Men heldigvis, så valgte jeg den “sunne typen”.

Kjøper man en lettere type chips så går det vel greit?

“Kan hun spise det, så kan jeg!” – tanken

Jeg har inngått en avtale med kollegaen min. Vi skal ikke røre sjokolade eller kjeks på et halvt år. Det kastes lange og elskverdige blikk i retning Troikaen når jeg er på butikken, og en lørdagkveld treffer jeg kollegaen min tilfeldigvis (eller meant to be?) nettopp foran Troikahyllen. Vi snakker om hvor utrolig flinke vi har vært, men håper egentlig innerst inne at den andre kanskje kan ta initiativet til å ryke aldri så lite utpå denne kvelden. Og vips før vi vet ordet av det.. så står vi med Troika i neven begge to. Kanskje blir det noen lakrisbåter også, i tillegg. Så går vi hjem og kooooser oss med litt bedre samvittighet, siden vi begge ble med på leken.

“Nå har jeg ødelagt alt likevel” – tanken

Onsdag ettermiddag. Jeg har blitt invitert i bursdag til min nevø, hvor det serveres deilig sjokoladekake. Sånn klissete, som jeg elsker. Jeg har gjort alt riktig hele dagen, til og med spist meg god og mett på sunn middag før jeg drar. Jeg kommer i selskapet, og kaken er det første jeg ser i det jeg kommer inn i rommet. Å hjelpe meg, den ser så god ut. I løpet av kvelden smeller jeg så det synger på kake. Jeg føler at jeg har ødelagt alt, så nå kan det bare være. Resten av uken blir deretter. Jeg gir slipp på prinsipper og høytidelige lovnader til meg selv – og smellen varer i tre dager uten stopp.

JEG GIR OPP!

Og sist men ikke minst..
“Nå gidder jeg ikke mer” – tanken

Når det har stått stille på vekten, på tross av at jeg har jobbet hardt for å klare å gå ned. Jeg har skrevet, trent og drukket vann for harde livet. Det har ikke rikket seg et gram, kanskje har jeg heller gått opp i vekt? Jeg drar meg selv i håret så det nesten faller av, tramper i gulvet og sender et oppgitt blikk i retning den som måtte være så uheldig å være i nærheten av meg. Jeg har bare lyst å droppe hele driten, og trenger en til å holde meg gående slik at ikke alle kiloene kommer på igjen innen utgangen av uka.

Nei, dette kan jo ikke stemme? Vekten har ikke rikket seg!

Det er ikke alltid bare enkelt å ta ansvar for sin egen prosess

Som den erfarne jojo-slankeren jeg har vært vet jeg mye om hvordan det kjennes når resultatene uteblir eller når vekten går feil vei. Men jeg vet også, at det i de aller fleste tilfellene, handler om hvilke valg jeg selv har tatt gjennom uken – og jeg kan ikke legge skylden over på noen andre enn nettopp meg selv.

For kanskje har jeg faktisk sabotert meg selv den siste uken? Var det ikke jeg som tenkte “søren også, nå kan det bare være..” på lørdag, da jeg hadde tatt et glass med vin for mye? Selv om jeg visste at kosemerkene var oppbrukt for lenge siden?

Mange bruker lang tid på prosessen, og det går sakte av ulike grunner. Jeg kan tenke meg at det for dem, er ekstremt frustrerende, og kanskje provoserende, å lese dette innlegget. Men dette innlegget er ikke ment til deg som strever! De som det er ment til, vet det nok godt selv.

Er vi tro mot oss selv, så vet vi hva som faktisk er sant, innerst inne. Da er det mindre viktig hva andre måtte tro eller mene, og vi kan stå rakrygget som den største selvfølge.

Jeg får det ikke til. Jeg er helt håpløs. Jeg har prøvd så mange ganger, det nytter ikke. Jeg kommer aldri til å nå målene mine. Jeg er altfor glad i sjokolade. Det ligger i familien å være større enn andre. Jeg er bare slik. Nå har jeg ødelagt alt likevel.

Det er ikke bare lett å avrunde dette innlegget. Delvis fordi jeg ikke har noen grunn til å virke belærende innen dette temaet – fordi jeg selv kan være grådig god på selvsabotasje. Men også delvis fordi det krever mye jobb og riktige teknikker innen kognitiv terapi eller “lightening process”, og da er det helt andre spesialister som må inn med riktig hjelp.

Jeg håper likevel, at jeg har fått frem noen tanker i deg som har hengt med helt til slutten av dette innlegget. En liten vekker, slik at du kan kjenne etter om du også lar deg påvirke av egen sabotasje. Det finnes mange av oss. Men vi trenger ikke gå rundt å gjøre dette – uten å reflektere over om det gir eller tar gleden og entusiasmen fra dagene våre.

Jeg tipper – det siste!

“Dette klarer vi”- tanker fra Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: