Hvilken drømmepåske!

Vêl overstått! De aller fleste av de jeg kjenner rundt om i vårt vakre land, har postet bilder fra en drømmepåske uten like, på sosiale medier. Og de som følger meg og min kurslederside på Facebook, har også fått noen smakebiter fra mitt vakre Nordfjord.

Jeg tenkte derfor utelukkende, å la dette bli et innlegg der jeg deler med dere, hvor fantastisk kan være å ha turglede som en del av livet sitt. Her er glimt fra min påske:

Kletten, Deknepollen

Med strålende solskinn hver eneste dag, var det ikke vanskelig å ta på seg fjellsko – og vandre opp i høyden. Første dag gikk turen til Kletten, et lite fjell / høyde i min hjembygd. Utsikten mot Måløy er bare slående på toppen.

Kjeretoppane, Måløy

Denne utsiktsposten legger nesten så langt vest som det er mulig å komme i landet – med fenomenal utsikt mot Stadthavet. En tur som både småbarnsfamilier og mosjonister fint kan ta.

Den mektige blandingen av fjell og hav, tar nesten pusten fra meg av og til. Jeg må bare stoppe, ta et skikkelig magadrag.. og nyte!

I løpet av de dagene jeg var hjemme i Måløy, fikk jeg gleden av å gå opp på et fjell hver dag. For det meste alene, men en av dagene sammen med min venninne Anja. Superlativene haglet!

Raskt regnet, tjente jeg ca 12 – 14 trimpoeng, på de 5 dagene jeg var oppe i Måløy. Uten at jeg kjente på at det på noen som helst måte var stressende og tungt. Det var kun deilig.

Trimløypa, Måløy

I tillegg til trimpoeng, fikk jeg frisk luft, endorfiner, stillhet, tid til å gruble over livet, glede av å kunne dele mine opplevelser med Roede-deltakere og andre som følger meg på sosiale medier –  og ikke minst påfyll av energi.. som bare naturen kan gi meg på en slik måte.

“Polljafjellet”

Fjellet, som jeg som liten, var redd skulle velte over ende og falle ned på huset vårt. Jeg vet faktisk ikke hva selve fjellet heter, men for meg er det bare “Polljafjellet”. Fjellet med utsikt ned over bygden der jeg vokste opp, og huset der mine foreldre fortsatt bor.

Jeg gikk noen ganger opp dit, da jeg var liten jente. Jeg har gode minner derfra, og det var litt nostalgisk å gå der igjen, etter mange år. Flere ganger på veien opp, stoppet jeg bare for å se ned på barndommens gate igjen.

Det var litt gjengrodd her og der, men det er en tydelig sti opp langs fjellet fra gammelt av. To av mine “favorittvoksne” fra bygden, Borghild og Steffen, pleide å gå her mye da de bodde der nede i bygden. De er begge dessverre gått bort, men jeg mintes de på veien opp.

Det er ingen lang tur dette, men den er ganske bratt og hard. På toppen måtte jeg bare stå en stund og ta inn. Følelser.. inntrykk.. tanker. Nede fra barndomshjemmet, så jeg mamma og pappa komme ut på altanen, som to svarte prikker, for å vinke. Jeg følte meg nesten som liten jente igjen.

En liten trolsk skog, med tydelig sti gjennom lokket på meg da jeg hadde vandret litt bakover. Jeg fulgte på, og var spent på hvor jeg ville komme ut. Her hadde jeg ikke gått før.

Batterinivået i Roede-kurslederen var kanskje noe for lavt før påske, nå er det i hvert fall i ferd med å fylle seg litt mer opp. Det har noen dager påskefri og tid til å være bare mamma / Lottemor / “systa” / Lotta / Tante Charlotte gjort for meg.

Og fjellene.. Som jeg elsker, og som jeg alltid vil elske. De er selvsagt også en viktig energikilde for meg. Det er ikke bare forbrenning av kalorier som står på¨listen over hva disse naturopplevelsene bidrar til. Egentlig, snarere, tvert i mot.

Kanskje kan jeg drømme meg litt bort når jeg kommer på gamlehjemmet, ved å visualisere frem duften av lyngen, smaken av Melkerull – eller høre mine barns ivrige samtaler, fra den gangen de var små og vi hadde våre faste turer på byfjellene i Bergen.

Ingenting kan måle seg, i hvert fall ikke for meg.

Påsken var magisk!

Hilsen Charlotte