Det er trygt å sitte bakerst. Dette gjelder både på foreldremøter, på kino, under konferanser eller stand-up show. Da er det mindre mulighet til å bli sett, eller til å bli valgt ut til å være representant eller til å bli en del av  underholdningen.

Best å holde seg lengst mulig bak, da blir jeg ikke tatt frem på scenen!

Det er trygt å stå bakerst i treningssalen. Med ca 44 medlemmer foran seg, og en over-energisk instruktør der fremme. Ingen som kan se hvor klønete jeg er. Ingen som kan se valkene mine når jeg ligger og drar i t-skjorten under sit-ups økten, eller hvor rar jeg ser ut når jeg forsøker å rette meg opp for å løfte vektene på riktig måte. Ingen som kan se hvor rød jeg er i fjeset, bare etter sang nr, 3. Ingen som kan se i det hele tatt.

Godt å stå bakerst, slik at ingen kan se hvor rar jeg ser ut!

I min jobb som Aktiv-kursleder, møter jeg ofte “slike” – som aller hest stiller seg heeeelt bak i kroken av salen, på tross av at jeg har forsikret alle nye deltakere om at her er det ingen som dummer seg ut. Alle har like mye  rett til å være med, selv om det går litt “i ball” og man går til venstre når jeg sier høyre. Og selv om formen kan være dårlig og man har mange kilo for mye på kroppen.

Jeg kjenner meg selv igjen i disse deltakerne. Jeg sto også en gang bakerst, og ville helst ikke at instruktøren skulle se i min retning når jeg skulle forsøke å ta push-ups. Følte meg skikkelig nybegynner, og kanskje til og med litt malplassert. Men jeg rykket frem i “køen” etterhvert. Jeg ble tryggere og fikk mer troen på meg selv. Sakte men sikkert skled jeg fremover i salen, og ble kjent med de menneskene som sto der fremme også.

En av mine største stoltheter her i livet, er at jeg får lov å stå foran. Jeg får være den energiske instruktøren, selv om kroppen min ikke er A4, med stram mage og veltrente armer. Jeg er meg. For mange av mine deltakere er dette mer enn godt nok. Og for mange er det disse treningsøktene sammen med meg, som er inngangsporten til å tørre å gå på treningssenteret.

Et av mine aller største høydepunkt. Å få lov å lede andre kursledere i trening, på årets Roede-kongress i Oslo tidligere i år.

Lite gleder meg mer, enn å se at en av de av mine deltakere, som tidligere gjemte seg bakerst i hjørnet, sakte men sikkert kommer frem for å stå foran – sammen med meg. Kanskje etterhvert, kan de programmet så godt at jeg kan gå bak i salen for å “showe” litt, imens de står foran og kan vise hva som er neste koordinasjon i programmet. En gang husker jeg at jeg lot en av mine deltakere ta litt over også. Det var så herlig å se at hun turte! Hun var nemlig en av de som spratt frem fra kroken.

Rune (står fortsatt bakerst) og Britt Kari (har turt å komme frem til meg) fra en av mine Aktiv treninger på SPENST Nesttun. Begge er mine prisvinnere.

Har du fast plass helt fremme? Husk at det kan bety mye for andre også å få lov å stå der av og til – sammen med instruktøren. Slipp gjerne andre frem!  Tål å måtte gå litt bak i salen innimellom, slik at andre kan få  kjenne på hvor deilig det er å tørre å stå helt foran. Dette gjelder ikke alle, men jeg har erfart at det i hvert fall gjelder ganske mange. Jeg selv får ekstra energi av å kunne stå der innimellom, men jeg deler plassen med glede.

Igjen: We rise by lifting others!

High five på neste trening?

Hilsen Charlotte



Legg gjerne igjen en kommentar: