Jeg har alltid vært litt sånn småsprø. Ikke så sprø som de som melder seg på Farmen eller Paradise Hotel (alt for utgått på dato, til sistnevnte…hehe). Impulsiv som jeg er, meldte jeg meg en gang på NRK sitt program Førkveld, der jeg fikk mulighet til å få en “Bli Ny Dag” med stylist og frisør som fikk frie tøyler.

Det er noen år siden dette nå. Jeg hadde gått ned en del kilo, og var vel en 4-5 kilo mer enn det jeg er nå. Jeg hadde jobbet lenge som pedagogisk leder i barnehage, men var nå nettopp begynt i ny jobb i Kavli. Dermed hadde de som skulle gjøre meg ny, en perfekt case å jobbe med: Fra barnehage-kledd til kontorkledd. Dette skulle vel bli bra?

Jeg møtte opp. Hadde samme farge på håret som jeg har i dag. Klassisk guttejente var jeg, med hettegenser og dongeribukse og gjerne med litt kraftige sko. Håret var jeg fornøyd med, og aller mest redd for at de skulle klippe det kort og farge det rødt. Det var vel omtrent det eneste ønsket jeg uttrykte. Jeg trivdes egentlig godt med det mørke håret.

Smilte tappert.. men følte meg egentlig veldig dum!

Det hele startet på butikken Oasis, på det lille kjøpesenteret Telegrafen i Bergen. Jeg hadde omtrent ikke satt min fot der tidligere, siden jeg ikke var vant til å passe inn i klærne i slike “vanlige butikker”.

Stylisten fant frem plagg etter plagg, og jeg prøvde. Inn og ut av prøverommet. Størrelsene på Oasis var fremdeles noe for små til min kropp, så jeg følte meg ikke spesielt bra der jeg sto og tok i mot plaggene som ble hentet til meg.

Foran speilet. Stille sukking i prøverommet. Litt tidspress. Jeg begynte å lure på om det var noe håp i det hele tatt. Det ble likevel plukket ut et antrekk som jeg skulle ha på meg når direktesendingen startet, og et par sko ble tatt med i farten. Jeg visste ikke hvilke klær hun plukket ut.

Frisørstolen next! Frisøren var herlig, men han sa at det var bedre å få tilgivelse enn tillatelse. Det er jo kult å høre!!! (lurer på om jeg kan si det samme etter å ha ripet opp bilen hans? Nei da!).

Jeg hadde ingen speil å følge med i, så hva han styrte på med – det visste ikke jeg. Men jeg var oppegående nok til å forstå at jeg var i ferd med å bli korthåret. Jeg kjente også at frisøren forsøkte å “puffe opp” og “rufse til”, noe jeg også føler meg svært ukomfortabel med.

Jeg kjente angsten stige, mildt sagt. Men jeg hadde nå gitt frie tøyler, så jeg måtte jo kjøre løpet…

Lite ante jeg hva som ventet meg på direktesendt TV. Rødt, kort og rufsete hår.. ANGST!

Etter å ha blitt dullet og dallet med, klippet og sminket, var det klart for direktesending. Jeg kjente at det var et par tusen sommerfugler i magen. Heldigvis hadde jeg “frisørkjole” på meg, slik at ingen kunne se mine skjelvende hender. Jeg ble intervjuet om hvordan dagen hadde vært, og det var nå like før jeg skulle få se resultatet. Tenk om jeg ikke likte det?

Oh shit – nå skjer det!

Rett før jeg skulle gå “catwalken”, fikk jeg på den utvalgte skoene som stylisten hadde plukket ut. Med litt høye heler, og problemer med å lukke – siden jeg har så brei fot. Reimen som skulle lage stabilitet i foten gikk ikke igjen, og jeg var veldig spent på om jeg kom til å tryne kraftig. På direktesendt TV.

Her kan du se sjokkopplevelsen: Bli ny, førkveld 2011

Time to reveal: Har du allerede tittet på lenken over, så er det mulig at du også kan “lese mellom linjene” at den nye stilen ikke var helt meg. Verken med tanke på hår, sko eller klær. Jeg klarte heldigvis å holde meg på beina, og forsøkte så godt jeg kunne å skjule skuffelsen. Det var vel første og siste gang jeg ble med på noe slikt.

Og barna? De GRÅT da jeg kom hjem etter sendingen.. hehe..

Tenker at det aller beste, er å holde på sin egen stil jeg.. kontordame eller ikke!

Jeg tror kanskje, at selv om man har gått ned noen kilo, bytter jobb eller endrer seg på andre måter – så har man sin egen stil, og det er ikke alltid suksess å forsøke å få noen andre til å endre på den.

I dag jobber jeg fortsatt på kontor, ikledd mellom annet stripete gensere med kaffeflekker på den ene dagen, eller en slaskete ulljakke den neste. Noen ganger med bluse, skjørt og støvletter, andre dager med treningsklær. Jeg gjør jobben min – det er vel det aller viktigste, spør du meg!

Ingen kritikk til den flinke stylisten eller frisøren. Det var mange som ble fornøyd både før og etter meg. Det var kanskje meg som var et håpløst tilfelle? Det føltes i hvert fall slik! Tipsene jeg fikk, med tanke på hår og klær, de bruker jeg altså ikke i det hele tatt.

Hilsen “jeg går kledd i det som passer for meg akkurat denne dagen, og bestandig med håret i hestehale – Charlotte”



Legg gjerne igjen en kommentar: