Har du noen uvaner? Hvordan kan man definere hva som er uvaner? I følge Wikipedia er en vane eller en uvane en automatisk oppførselsrutine som gjentas regelmessig, uten at en tenker over det. Vedkommende er kanskje ikke oppmerksom på eller bevisst oppførselen. Når vedkommende blir gjort oppmerksom på oppførselen kan de ofte greie å kontrollere uvanen.

I dette innlegget skal jeg se på noen av de uvanene mange av oss  med en vekthistorie har hatt – eller har. Sett på med glimt i øyet, og helt sikkert stor gjenkjennelsesfaktor.

1) Vi går i sorte og alt for store klær

Klassisk. Svart er jo slankende, er det ikke? Selv gikk jeg nesten alltid i sorte bukser da jeg var større, men jeg kunne glimte til med litt farger på overdelen. Men bare litt. Måtte jo ikke ha mønster som gjorde meg enda større. Det var viktig å ha store klær – slik at ingen kunne se det som var under. Jan Thomas hadde sikkert gått i spagaten om han hadde sett meg…

DSC01678

Svarte og alt for store klær. Godt å gjemme seg i..

2) Vi har mer fokus på å finne klær som passer enn klær som er fine

Jeg husker en som sa: “Charlotte er ikke så opptatt av mote, hun!” Den kommentaren svei veldig. For visst var jeg vel opptatt av mote. Det var bare det at på KappAhl på den tiden var det ikke spesielt fancy plagg for meg å velge mellom. Kombinasjonen småbarnsmor og dårlig råd, gjorde at jeg måtte bruke buksene mange ganger før jeg tok meg råd til å kjøpe en ny. Typisk Charlotte: Jazzbukse (med GOD stretch), traktorsko og hettegenser. Det er heldigvis blitt et mye bedre utvalg nå, men fortsatt er det vel mange som kunne tenke seg at det var litt mer fokus på stor mote.

DSC01675

Kan ikke være alt for inntilsittende – så da drar jeg litt i genseren!

3) Vi drar i genseren

Når genseren skal tas på sliter og drar jeg i den, slik at magen ikke skal synes. At genseren ser ut som at den har vært i krigen etterpå er ikke så nøye, så lenge det er godt med luft mellom valken og genseren. Samme prosedyre når jeg skal sette meg ned i en sofa eller når jeg kjenner at genseren nærmer seg huden igjen. Jeg drar og tøyer. Føler meg myyye slankere med en gang!

4) Vi grabber fatt i den nærmeste puten

Etter å ha dradd og slitt i genseren tar jeg fatt i nærmeste sofapute som jeg plasserer over magen. Da kan ingen se noe, og jeg føler meg mye bedre. At det ser ut som at jeg da er dobbelt så stor, er ikke så nøye med.

DSC01671

Denne har jeg sett mange ganger. Veldig vanlig for oss som har komplekser for magen..

5) Pleddet på!

Jeg har ALLTID pledd på meg når jeg inntar sofakosestillingen. Loddrett eller vannrett, om det er aldri så mange plussgrader. Det er så godt å gjemme seg under pleddet!

DSC01669

Tv-kvelden. Pleddet er alltid på!

6) Vi stiller oss bakerst på bildene, eller tilbyr oss å være fotograf

Jeg må jo si at dette ikke er en problemstilling for meg nå lengre, men det har vært det. Jeg var ikke spesielt glad i hverken å bli tatt bilde av eller å se på bilder av meg selv. Jeg vet at mange kjenner seg igjen her, og har bare i løpet av de siste dagene fått høre historier om trange kjoler og grønne badedrakter. Vi er opptatt av at minst mulig av kroppen skal synes på bildene. Nesen settes i sky, slik at dobbelthaken skal bli minst mulig synlig. Så står vi der, bakerst på bildet og ser ut som en giraff ( i hvert fall i området ved halsen.. hehe) 🙂

7) Vi bader med shorts og t-skjorte

Igjen, har vært veldig klassisk for meg i hvert fall. En stor t-skjorte og en shorts som skjuler alt sånn ca. ned til midt på lårene er flott badetøy. Når jeg skal opp fra bassenget eller sjøen, passer jeg godt på å atter en gang ta den tidligere nevnte “dra i t-skjorten-prosedyren”, så det sier SKVUPP og ingen kan se bilringen. Sånn! Da er jeg klar for å snike meg ned på solsengen og muligens tørre å legge meg flat i bikini. Med håndkleet rett ved siden av, i tilfelle jeg må opp i sittende stilling:)

DSC01667

Nå ser vel lårene litt slankere ut??

8) Vi sitter med armene under lårene, for å de ikke skal sige ut og se så store ut

Sitter jeg på en stol eller en annen plass der jeg dingler litt med beina, holder jeg alltid hendene under lårene slik at de presses litt sammen. Da er det ingen som kan se at de er på størrelse med et flodhestbein, og jeg føler meg mye bedre.

Disse, og mange andre ting, er nok uvaner som i bunn og grunn er en del av oss fordi vi ikke er komfortable. Jeg pleier å si at galgenhumor er en form for forsvarsmekanisme, og tenker at dette også gjelder i disse tilfellene.

Å kunne se på det hele med litt humor, le litt av oss selv og stille spørsmålstegn ved uvanene våre, så kan vi kanskje tørre å la puten ligge og våge å kle oss i en flott rød kjole ved neste anledning der den sorte bossekken hadde vært et naturlig valg? Husk at “the lady in red” eller den flotte herremannen i slim dress likefullt kan være deg som noen andre.

Personlig har jeg en stor utfordring med pleddet, selv når det er kun meg selv som er i stuen.. Men jeg skal øve på å kunne sitte litt i sofaen hver kveld uten dette på.

Ønsker deg en gooooood dag!

Hilsen Charlotte

 



Legg gjerne igjen en kommentar: